Fotball og politikk

Fotballtribunen er arena for bråk og konflikt men det er også et sted hvor samhold skapes. Denne gangen skriver Tomas Tilskuer om det som bringer oss sammen, om fellesskapet som bringer oss til tribunene rundt om i Norge. I 90 minutter er man en del av et større ”vi”.

I vår og sommer har jeg jobbet med en lengre artikkelserie som jeg kalte ”Fotball og politikk”. På bakgrunn av terroranslaget mot Regjeringskvartalet og AUF 22. juli, har jeg lagt artiklene på hylla for ei stund. Det virker litt meningsløst å forklare hvorfor fascistene fortsatt står sterkt blant enkelte grupper av italienske ultras når ungdomspolitikere myrdes i kaldt blod, ikke mange mil unna ens eget hjemsted.

I stedet har jeg lyst til å skrive litt om samhold. Om det som bringer oss sammen. For mange av oss er det samholdet og fellesskapet som bringer oss til tribunene rundt om i Norge. I 90 minutter er man en del av et større ”vi”. Ikke bare meg selv, men noe litt større. Kanskje er det derfor fotballen er blitt til det den er; en publikumssport som fenger, engasjerer og frustrerer, og det blant stadig flere. En stakket stund forenkles verdens mange gråtoner og nyanser til svart og hvitt, de mot oss

Et problem er imidlertid at mange tar med seg denne todelte verdenen ut fra tribunene etter kamp også. Og, ja, i blant går jeg hjem med en litt uggen følelse i forhold til motstandere selv. Fotballen får fram noe irrasjonelt og følelsesladet i meg. Det er ganske sikkert at et sammensurium av følelser om alt fra dårlige parkeringsmuligheter, naboens bedritne kanarifugl, ungers mangel på respekt og at det ikke var noe godt til middag til det faktum at det er urettferdighet og krig i verden får utløp under en fotballkamp. Gjerne i noe mindre flatterende ordelag om bortelagets moderlige opphav og dommerens resultater sist han var hos optiker. Og det er kanskje greit. Politikere har også sine utblåsninger og sterke konflikter. Men da terroren traff, sto alle sammen, uavhengig av hvor de hørte hjemme.

Mange supportere greier å omgå hverandre i all fordragelighet utenom kamper, og norske supportere står til og med sammen om en hel del gjennom supporterunionen. Nitti minutter med renselse, kan man kanskje si, så er alle venner og vel forlikte.

Dessverre tror jeg ikke helt på den såkalte ”katharsisteorien”, hvor det å få ut all gørra liksom skal gjøre alt bra. Ikke at jeg tror det at Foreninga sier at man ikke nærer varme følelser for Raufoss medfører at raufossinger blir diskriminert og blir deprimerte, eller at vi generelt får i mot folk fra Vestre Toten. Men kanskje er den frimodige språkbruken på tribunene med på å senke en generell terskel i forhold til hvilken tone folk har i meningsutvekslinger. At debatter på nett har satt skikk og bruk og god tone tilbake til eldre jernalder, er det liten tvil om. Jeg har ikke noe datafunn eller noe annet belegg en min egen magefølelse (og enkelte vil hevde at med så stor mage, er den følelsen noe man skal ta på alvor), så jeg lar det ligge.

Likevel, kan det være en idé å dyrke fellesskapet i enda større grad? Glede oss over ”våre egne”, gutta fra Gjøvik som spiller med tæl og entusiasme for en småby med storbyambisjoner, heie dem fram i enda større grad, framfor å fokusere på motstandere, dommere og assistentdommerne? For meg synes det som om det ville ha vært et stort pluss å være annerledesklubben der. Klubben med vennlige supportere, de som får nokså gode spillere til å føle seg som verdens beste i Gjøvik.

Det er lett å gripe tak i episoder med supporterbråk. Organiserte subkulturer, avvikende oppfatninger og i det hele tatt truende oppførsel – fotballsupportere kan være de som skriker på lov og ordens aller beste eksempler på ”sånt man ikke vil se”. Likevel, det er langt flere som går på kamp, har en stor opplevelse og går fornøyde hjem enn de som går på kamp, skriker seg hese og deretter utveksler springskaller etterpå.

Vi som ser fotball, og som er glade i fotball er en uensartet gruppe, i likhet med de fleste andre grupper av mennesker. Vi har forskjellige bakgrunner, vi jobber på svært ulike steder, vi har stort spenn i alder og vi stemmer garantert ikke på akkurat det samme partiet alle sammen. Det som knytter oss sammen er interessen for fotball og gjerne følelsene for et bestemt lag. Og den interessen og de følelsene kan overvinne så mange andre barrierer at det gir fotballen en verdi langt utenom den man kan regne på i kroner og øre eller arbeidstimer.

Som sosialiseringsarena for de unge er fotballen, og idretten generelt, kanskje den viktigste utenom skolen og det umiddelbare. Den gir et vindu mot en litt større verden, og kan bidra til å skape trygghet, mestringsfølelse og gi et fellesskap som varer resten av livet. Selvsagt kan også det stikk motsatte skje, at fotballen skaper tapere, isolasjon og gir sjelelige sår som varer livet ut. Det kommer an på hvordan vi tar i mot hverandre og behandler hverandre. Akkurat som ellers i mellommenneskelige relasjoner.

Det er sannsynligvis uklokt å ta store beslutninger på bakgrunn av en traumatisk enkelthendelse. Men små beslutninger kan vi ta. Som å være trivelige mot motstanderen. Og glede oss mer over egne prestasjoner enn vi ergrer oss over det som går oss i mot.

tomas@gjovikff.no