Tjugeølløv!

Tomas Tilskuer har registrert at et nytt år har ankommet byen. Som vanlig sparkes det både hit og dit. Der penga får overtaket og investorene fester grepet, dunster gjerne sjela bort mener Tomas. Han påstår hardnakket at frivillighet og dugnad skaper entusiasme og samhold!

Tomas Jevnes CV som aktiv fotballspiller får plass på en gul Post-It lapp. Tomas vektlegger at det var det høye tempoet som gjorde det nødvendig å avslutte en svært begivenhetsløs karriere i en alder av 28. Allerede som spiller var Tomas aktiv bedreviter og synser, og har fortsatt med det siden, i tillegg til å også være aktiv innen ironi og sarkasme. (foto: Jonny Isaksen)

Rekordhøye strømpriser, asylproblemer i regjeringa, kaldt vær og dyrere matvarer. Kan det være noe som helst å glede seg over med det nytt år? Joa. For det første er Gjøvik 150 år i år. For det andre er det kun kort tid igjen til en ny sesong. Kort tid må her ses i perspektiv. Sammenliknet med hvor lang tid det er til sommerferien, er det kort tid til fotballen begynner igjen.

Gjøvik FF satte byen på kartet på en positiv måte på Idrettsgallaen. Grasrotprisen er ikke noe å kimse av, og den er et bevis på at klubben er mer enn elleve spillere og noen overentusiastiske fotballfanatikere på tribunen. Selv med overgangsvinduer på vidt gap, Maria Amelie og asfaltlureri, er det andre ting jeg heller vil skrive om. Som frivillighet. Og 2011.

Styremedlem Pål Thune på dugnad med sag Foto: Rune Kollshaugen

Jeg skal innrømme at det høres skikkelig slitsomt ut å være frivillig. Dugnader. Massevis av fysisk arbeid. Og ikke et rødt øre i betaling

Det er den ene siden. Den andre siden er fellesskap og tilhørighet. Jeg, og ganske sikkert mange andre med meg, har fått mye mer igjen enn vi har bidratt med. Å gi opp en ettermiddag eller to, som ganske sikkert ville ha blitt benyttet til surmuling, kjederøyking og annen utsvevende usunnhet, gir mye. Det skal alle som er engasjert i Gjøvik FF ha all mulig ros for. Jeg har blitt mottatt på en flott måte. Folk er umåtelig imøtekommende. Og enda bedre blir det om du er litt trivelig selv.  Selv om opprykket glapp i fjor, er det ingen ting som tyder på at entusiasmen og velviljen i Gjøvik FF er borte. Tvert om. Inspirert av et digert bursdagslag i byen og eget treårsjubileum, tror jeg det blir riktig festlig å være hvit og blå i år.

Av en eller annen grunn har det blitt et ordtak at man ikke har mer moro enn man gjør det til selv. For Gjøviks del er det ganske beskrivende.

Supporterliv     Foto: Jonny Isaksen

 En heidundrende åpning av byjubileet, med fulle hus og mye moro, bærer bud om at gjøvikenseren har lyst til å oppleve noe. Og Gjøvik FF byr på opplevelse. Det er opplevelse med deltakelse. Enten du ønsker å bli en del av et miljø jeg kun har godord om, eller ønsker å oppleve god stemning og entusiasme, gode kommentarer og en gryende supporterkultur på tribunen, er det opp til deg selv hvor mye eller lite du vil gjøre for det. Du må gjerne yte for å nyte. Men greia er at du får så mye mer igjen enn det du legger i selv. Litt som i lokalmiljøet ellers.

2011 er en måned gammelt. Så fort man har plukket rakettpinnene ut av håret og sopt sammen sjampiskorkene er det å kaste seg i gang med diverse forsetter. Selvsagt må også nettsider og avisenes sportssider finkjemmes for å se hva som skjer i fotballen. Som mange andre, skotter også undertegnede over til England, men det er Gjøvik FF som gir mest glede. Spillerstallen er forsterket, og i motsetning til for eksempel på Hamar, er det ikke kreditorene som først og fremst flokker seg rundt klubben.

En halvgod og over toppen danser, Tore Andrè Flo   Foto: Mediehuset Nettavisen

Norsk fotball er middelmådig. Det er bare å slå det fast først som sist. Tippeligaen er ujevn, hevder seg dårlig i sammenlikning med andre ligaer og opplever dessuten publikumsnedgang. Selv en overpriset tv-avtale og salg av rettighetene til nesten alt kan ikke hindre røde tall hos nesten alle klubber i toppserien. Ett av unntakene er Vålerenga. Uten at jeg skal sette i gang en panegyrisk hyllest til Oslo-klubben, er det grunn til å se på hva de gjør riktig. Selv om det er en og annen leiesoldat i flokken der, har Martin Andresen først og fremst gitt unge spillere fra egne rekker sjansen og hentet ungt og ukjent. Når klubben så kan selge spillerne videre etter at de har bidratt til å glede publikum og gi sportslig framgang, er det en langt sunnere modell for drift enn å hente halvgode spillere over toppen (se: Rune Lange, Tore Andre Flo) eller halvgode utenlandske spillere (se: Rosenborg, Sandefjord med flere) og betale dem veldig god lønn. For penger er viktig. Regninger skal betales. I alle fall om man ikke har en veldig snill kommune eller en litt rik onkel som kan redde klubben gang på gang på gang.

Gjøvik FF strør ikke rundt seg med penger. Dugnadsinnsatsen som gjøres finansierer ikke treningsleir i Monte Carlo og striptease i Las Vegas. Ei heller kjøp av påståtte brasilianske landslagsspillere. Man kunne selvsagt ønske at Bjørn Rune Gjelsten og Kjell Inge Røkke fant ut at de hadde et søskenbarn som drev med fotball på Gjøvik og spadde opp noen millioner til klubben, eller at familien Rockefeller opprinnelig het Rokkfjell og kom fra Mustadroa og ville gi noe tilbake til The Old Country. Slik går det neppe. Men noe skjer gjerne i overgangen fra dugnadsklubb til proffklubb. Der penga får overtaket og investorene fester grepet, dunster gjerne sjela bort også. Det kan ha noe med det å gjøre at de også tar plassen som tidligere var fylt av entusiastiske frivillige. 

tomas@gjovikff.no

Les de innleggene som har kommet når Tomas har vært tilskuer