Farvel 2010!

Tomas Tilskuer har tørket tårene og lagret minnene om 2010 sesongen. Det ble ikke opprykk. Derimot ble det en hel del rabalder om eplekjekke Gjøvik FF og tap mot et klokt Elverumslag. Men bak dette ligger det så veldig mye mer

Tomas har tørket tårene og er egentlig klar for en ny sesong.  Foto: Jonny Isaksen

 Selv om noen sikkert vil hevde at Gjøvik FFs avdeling besto av bøss, oppsop og noen ok juniorer, er det likevel grunn til å glede seg over hundre seriemål. Og i 2011 kan vi glede oss over at Gjøvik er 150 år.

Bystatus er ikke lenger noe status. Faktisk har det gått kraftig inflasjon i bybegrepet, og de fleste husklynger fra den ytterste nøgne ø til de mest innavlede og avsidesliggende fjellbygder kan kalle seg by. I 1861 var det ikke slik, og at man fikk en kjøpstad på Mjøsas vestside, var et uttrykk for at noe skjedde der.

Gjøvik opplevde en viss industrialisering. Etter 1861 skjedde den mye raskere. Byen vokste, og Mustad vokste. Mustads eier var en av Norges viktigste industrialister. Mustad ble på flere språk det som betydde fiskekrok. 

Niels Ødegaard. Ordfører på Gjøvik i 41 år

Så kom Niels Ødegaard. Han er fortsatt en bauta i lokalhistorien og også i arbeiderbevegelsens historie. Og en bauta på Gjøvik, om du ikke visste det. I 1962 vant Gjøvik/Lyn Norgesmesterskapet. Og i 1963 åpnet de seriespillet med å banke seriemester Brann.

Jeg er født i 1973. Mine minner om Gjøvik er litt sjaber fotball i beste fall på nivå tre, et høl i Hovdetoppen ingen ville ha, industri som døde som om den hadde fått Ebola og at mulighetene i alle fall ikke her. For noe som helst. Det er i ferd med å snu seg en del. Selvsagt kan det ha noe å gjøre med at Norge har gått så det griner siden tidlige på nittitallet og fått mer selvtillit enn en møkkfull bergenser på horehus, men det har nok også noe å gjøre med at Gjøvik står mer sammen. Og at Gjøvik står litt mer sammen med naboene sine. I stedet for å krangle om alle lokaliseringer med nabokommuner og nabobyene våre, har man fått en viss forsoning og forsøk på å komme til en felles forståelse om hvordan vi alle kan tjene på nærmere samarbeid.

I 2008 tok samarbeidsånden og fellesskapsfølelsen så av på Gjøvik at vi sannelig begravde nok stridsøkser til å kunne gjøre diverse jorder vanskelige å pløye og satset på en felles fotballklubb for byen også. Nå vil sikkert noen hevde at stridsøksene ikke er begravd og at det hersker mistillit og fiendskap fremdeles. Det velger jeg rett og slett å se bort fra. Bakstreverske og nostalgisk tilbakeskuende krefter skapte så mye elendighet i det tjuende århundre at jeg rett og slett ikke godtar at det samme skjer i det tjueførste. Enkelt og greit.

Det er derfor med relativt godt humør og en forsiktig tro på framtiden jeg går 2011 i møte. Sesongen i Norge er over, med sedvanlig gull til ballklubben fra Rosenborg i Trondheim og fin fotball fra idrettsforeningen fra Vålerengen i Oslo. Landslaget er sannelig ikke så verst.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det sjelden har vært noe positivt forbundet med optimistisk syn på framtiden for undertegnedes del. Tvert om; de gangene jeg har sagt at jeg har "trua", har livet kommet og gitt meg et sleggeslag i bakhodet og tråkket over meg med stilettheler etterpå.

Likevel, dum som jeg er, tror jeg at det kommer til å ordne seg. Denne gangen tror jeg at det kommer til å ordne seg fordi det faktisk jobbes aktivt med det. Det er ikke slik at vi sitter og venter på at suksessen faller ned i fanget. Kanskje ligger noe av problemet der. Gjøvik er nesten blant Norges tjue største byer på sin tjueførsteplass. Da skulle det jo være slik at vi også hadde et av Norges tjueén beste lag i fotball. Eller? 

Utsikt mot saftbygda Sogndal

Saftbygda Sogndal

Sogndal er ikke en av Norges tjue største byer. Likevel har saftbygda (vi får være glad de ikke dyrker valmuer der, da hadde det vært opiumsbygda) hatt et fotball-lag der oppe i tre tiår. Like selvsagt som at man kunne melde om at "Gutan" ufortjent lå under fire null i Tromsø, var det ting som skjedde på "Fosshaugaden" da NRK Radio dekket fotballrunden.
Størrelsen betyr, som mange kvinner bedyrer høyt og hellig, ikke alt.
Det gjelder også for byer og fotballag. Men størrelsen avgjør rammebetingelsene. I dag trengs det mer penger enn man har på Kongsvinger for å være i Tippeligaen. Penger er, som de samme kvinner ofte bedyrer nesten like høyt og hellig, heller ikke alt. Imidlertid kan man sitte med all verdens tradisjon og kompetanse og ikke komme noe sted fordi man ikke har råd til å drive.

Drift av en fotballklubb er ikke gratis. Spillerlønninger er nå en ting. Men rundt det hele finnes mer. Baner skal leies. Utstyr skal kjøpes. Drakter byttes ut. Tusenvis av dugnadstimer er som regel det som berger de fleste. Slik er det på Gjøvik også. Velvillige sponsorer finnes stort sett de fleste steder. Gjøvik er heldige som har enkelte store bedrifter fremdeles.

Så kan vi selvsagt snakke om kompetanse og fotballkultur. Gjøvik har, som det har blitt påpekt utallige ganger, ikke avlet all verdens av landslagsspillere de siste årene. Den siste som var på landslaget som hadde vært innom en Gjøvik-klubb var Pål Strand.  Det forhindrer imidlertid ikke at kompetansen finnes her i byen.

Poenget er uansett at det ikke er noen gudegitt rett for Gjøvik å spille fotball på et høyere nivå enn Raufoss, Fagernes, Kvam, Flisa eller Elverum. Utdeling av plasser i seriespill basert på folketall og betalingsevne er noe man driver med i Nord-Amerika. Og la dem drive med det. Noe av sjarmen med fotballen er at alle kan konkurrere, også av byer og tettsteder.

Og Gjøvik må bevise at vi fortjener noe mer enn fotball på nivå fire. Det er det jeg gleder meg til å se om skjer i 2011.

tomas@gjovikff.no

Les de innleggene som har kommet når Tomas har vært tilskuer