Lønn for strevet?

Å bygge noe tar gjerne tid. Umiddelbar suksess gir ganske ofte en umiddelbar nedtur. Denne gangen har Tomas Tilskuer ligget i sola på tretribunen og filosofert litt rundt trøndere, Swansea FC og Daniel Fredheim Holm for å nevne noe

Tomas Jevnes CV som aktiv fotballspiller får plass på en gul Post-It lapp. Tomas vektlegger at det var det høye tempoet som gjorde det nødvendig å avslutte en svært begivenhetsløs karriere i en alder av 28. Allerede som spiller var Tomas aktiv bedreviter og synser, og har fortsatt med det siden, i tillegg til å også være aktiv innen ironi og sarkasme. (foto: Jonny Isaksen)

Det er på tide å filosofere litt igjen fra sidelinja. Da jeg kavet meg gjennom et grunnfag i statsvitenskap i de harde 90-årene, lærte jeg mange forskjellige modeller for å forklare menneskelig atferd i samfunnet. Det var selvsagt sosiologene som hadde bygget dem møysommelig etter tusenvis av intervjuer, kvantitative analyser og hypotesetesting. En var om The Economic Man. Dessverre er ikke det en superhelt som kan fjerne inflasjon og arbeidsledighet, men en modell som sier at mennesker handler for å få mest mulig opplevd nytte ut av det. Og selv om vi mennesker er ganske begrensede i vår evne til å fatte omgivelsene, er det noen spor av sannhet i dette også.

Morten Berre (Foto: vif.no)

Jeg har fått med meg, her jeg står og ser på, at verden opplever en aldri så liten krise innen finansvesenet. Denne har spredd seg videre til alle andre næringer, men i Norge har vi det godt. Imidlertid er det ett område der finanskrisen faktisk har bidratt til en positiv justering. Norsk toppfotball henter ikke lenger inn slovaker, ivorianere og litt halvdårlige svensker og dansker over en lav sko for å klatre litt nærmere toppen. Det har heldigvis ikke norske klubber råd til. I stedet har klubbene måttet gå tilbake til røttene og se på hva de kan få fram av spillere selv. Noen klubber er flinkere enn andre til å dytte inn på unge spillere og gi dem erfaring. Vålerenga stiller med unntak av Morten Berre og André Muri (og Freddy Boy) unggutter. Til og med Rosenborg har egenproduserte unggutter. Vel, trønderske unggutter. For de fleste er flasket opp rundt i den enorme underskogen av fotballklubber som trekker fire tilskuere når a-laget spiller rundt om i Trondheim.

Bryan Robson (www.bitterallet.com)

Så ser jeg sørover. I Middelhavslandene er den økonomiske situasjonen ganske prekær for de som går på kamp. Arbeidsledigheten stiger, og lønningsposen blir mer slunken. Men fotballen er fullstendig isolert fra denne virkeligheten. Stjernene tjener fortsatt tre vanlige årslønner i uka. I Spania kuttes offentlige lønninger med fem prosent. Italia gjemmer bort underskuddene sine og blunker lurt til EU, og Hellas bytta bort bouzoukien og fikk Euro igjen. I Storbritannia, et av de stedene der pengegalloppen har løpt løpskere enn en rabiat rev, skal det spares. Men ikke fotballklubbene, må vite. Relativt ordinære fotballspillere som Gareth Barry går for svimlende summer. Noe av problemet er selvsagt de rike onklene som spyttet i enorme pengesummer i en litt annen tid og drev opp prisene kraftig. I England ble det inngått et slags gentlemen's agreement etter Bryan Robson kostet over en komma sju millioner pund da han gikk fra West Bromwich Albion til Manchester United om at klubbene skulle slutte å betale tøysete priser for spillere. Det holdt fram til nittitallet. Så kom Blackburn. Senere Chelsea. Nå har mange klubber rike onkler. Relativt beskjedne Nottingham Forest brukte over seksti millioner kroner på nye spillere i fjor sommer. På nivå to.

Hvor lenge tenker klubbene at folk fortsatt gidder å komme på kamp når forskjellen mellom virkeligheten i klubben og for supporteren er så enorm? Hvor lenge har middelmådige klubber tenkt å betale dyrt for relativt stusselige spillere i stedet for å bruke pengene på å utvikle talentene sine?

Svaret på det første spørsmålet vet jeg ikke. Men på det andre er jeg ganske sikker på at svaret er så lenge vi ikke tåler å tape. Veien til suksess er bestrødd av smertelige nederlag. Men så lenge kravene fra styrer og supportere er at man skal ha suksess, og kun ett lag fortsatt kan vinne serien, er den indre logikken alltid at man heller kjøper en halvgod spiller enn å bruke en ung spiller som kan bli god i framtida. Umiddelbar behovstilfredsstillelse er mye bedre enn å vente på noe godt. Og kanskje er det en Daniel Fredheim Holm man har, som alltid er talentfull. Og aldri god.

Alle klubber må kjøpe spillere i blant. Imidlertid vil jeg mane til en viss realisme. Selv om enkelte store klubber har suksess med lag handlet inn for pengebeløp selv ikke lottomillionærer greier å fatte, er flertallet av klubber som har handlet rått og røti fortsatt middelmådige. Og selv om trenere sparkes i hytt og pine, er ikke resultatene nødvendigvis på rett vei etterpå.

Swansea FC er ikke lenger i det ypperste  selskap av engelsk fotball men det betyr ikke at man skal la være å la klubbens logo prege kroppen i all fremtid (footballtattoodesign.com)

Å bygge noe tar gjerne tid. Umiddelbar suksess gir ganske ofte en umiddelbar nedtur. Spør Swansea som tok seg fra fjerde til første på rekordtid. Og dro rett ned igjen like fort. Eller Northampton. Sjekk hvor Burnley lå i 1976. Og i 1986. Og se hvor de er i dag. Det er et fåtall av klubber som er i toppen hele tiden. Og veldig få greier å vinne noe år etter år.

Om virkeligheten er bare medgang, verdsetter man ikke lenger å få lønn for strevet. Det gjelder alle. Så den dagen vi er i Adeccoligaen, er det viktig å huske at veien tilbake til kamper mot Kvam, Redalen, Ottestad og Stange er kortere enn veien opp. Da er det vi innser at vi fikk lønn for strevet.

tomas@gjovikff.no

Les de innleggene som har kommet når Tomas har vært tilskuer