Minner fra fotball VM

Du får faktisk bedre grunnteknikk bare av å uttale navnene til de tidligere brasilianske stjernene skriver Bent i denne artikkelen.

Bent Spernes har mer erfaring foran TV og oppe på tribunen enn han har som aktiv fotballspiller. Dette har gitt han en bemerkelsesverdig dybdekompetanse i det å synse noe om fotball, fotballspillere  og andre ting rundt fotballen

VM I FOTBALL

Mitt første minne er fra Spania-VM i 1982. Jeg var blitt 11 år og ganske gammel til å overvære mitt første VM, men i Argentina i 78 var jeg bare 7 år, og tydeligvis mer opptatt av andre ting enn langhårede latinamerikanere som Kempes og Passarella. I 1982 husker jeg godt at alle gutta i gata holdt med Brasil, og ja, jeg trodde vel også at de skulle gå helt til topps. Som en forfatter av et fotballinspirert tegneserieblad skrev: Socrates! Eder! Junior! Zico! Falcao! Du får faktisk bedre grunnteknikk bare av å uttale navnene. Ja, jeg tror nesten det stemte. Gutta i gata var Socrates, Zico og Falcao da vi sparka på løkka på dagtid, og jeg tror de fikk bedre grunnteknikk bare av navnene. Selv valgte jeg å være Littbarski, men det var før jeg begynte å mislike tysk fotball. Jeg synes bare Littbarski var et kult navn.

Enden på visa var at det var en inntil da ganske ukjent italiener ved navn Paulo Rossi satte en stopper for hele det brasilianske stjernegalleriet og også Littbarski i selve finalen.

 4 år senere var det alvor. Jeg var blitt 15 år, og fotball-VM var altoverskyggende. I 1986 betydde fotball-VM mer for meg enn for de andre gutta i gata. Jeg satt hjemme og så alle kampene, og da

Pierre Littbarski

mener jeg alle. Jeg så ingen kamper sammen med kompiser fordi jeg mente at dette var viktigere for meg enn for dem. Fullt fokus rett og slett. Det begynte gjerne en kl 20 norsk tid, og den andre kl 24, og det jeg nesten husker best er en utrolig kjedelig kvartfinale mellom vertsnasjonen Mexico og Vest Tyskland. Den begynte kl 24, og jeg tror jeg sovnet sånn rundt 60 spilte minutter eller noe sånt. Kampen endte 0-0, også etter ekstraomganger og jeg våknet ikke før kommentatoren hevet røsten da det ble klart for straffesparkkonkurranse. Den fikk jeg med meg. Tyskerne vant selvfølgelig. Littbarski satte den siste og spikeren i kista for vertsnasjonen.

Diego Maradona

Men 1986-VM i Mexico var den lille argentineren Diego Maradonas VM. Jeg tror det grenset opp mot forelskelse da jeg så hvordan han kunne behandle en fotball. Ja forelskelse faktisk. Jeg var 15 år, og jeg kunne forelske meg i en damesykkel den gangen. Maradona var pur magi. Sånn jeg husker det i dag, så var alle ballberøringene hans kreative og spektakulære. Sånn var det nok ikke, men at han var god, veldig god. Det er det ingen tvil om. I kvartfinalen mot England hvor han scorer tidenes mål, i semifinalen mot Belgia hvor han er outstanding. I finalen mot Vest Tyskland hvor Argentina egentlig er totalt overlegne, men slipper tyskerne inn i kampen igjen før Burruchaga avgjør det hele to minutter før slutt. Fotball var så vakker den gangen.

 I 1990-VM var jeg blitt "voksen", hvertfall 19 år, og det var i dette mesterskapet jeg for første gang så en VM-kamp sammen med andre. England mot Kamerun. Gutta i gata og jeg drakk øl, og det var streik slik at  kampene ble sendt uten kommentator. Kvartfinale mellom England og Kamerun, og enkelte av gutta i gata holdt med Kamerun. De hadde latt seg sjarmere av denne outsideren som kom fra ingenting og som hadde nådd en kvartfinale. Joda, jeg også synes det var moro med Roger Milla og Kamerun, men hallo??.. Ikke når de spiller mot England.

Gary Lineker

Kamerun leder kvartfinalen da det er 7 minutter igjen av kampen, og jeg er langt nede. Min debut ved å se fotball-VM sammen med kompiser er brutal, men Englands Gary Lineker, som jeg gjennom 80-tallet hadde tapetsert gutterommet med plakater av, dukker opp og utligner. Ah, fotball var vakkert i 1990 også. Kampen går til ekstraomganger, og sannelig min hatt (som sikkert Knut Th Gleditsch ville sagt om han kommenterte) var det ikke Gary Lineker som scoret igjen.

Som et resultat av dette, og for å hedre en stor fotballspiller, så tok jeg ikke den siste Lineker-plakaten ned fra veggen før vi nådde moderne tid (altså nærmere år 2000).

Maradona var med i 1990 også, men var ikke like magisk som fire år tidligere, men Argentina kom seg til finalen hvor de nok en gang møtte Tyskland. Hvis 86-finalen er den beste jeg har sett av VM-finaler, så var 1990-finalen den desidert  kjedeligste. Andreas Brehme, straffespark i det 85.minutt. Kampreferat ferdig.

Jeg tror nok det er herfra min aversjon mot tysk fotball ligger. Har snakket en del med min psykolog om det, og han er enig.

23. juni 1998 (foto: Dagbladet)

I VM 1994 og 1998 var Norge med også. Dette satte utvilsomt en ekstra prikk over i-en. Spesielt i 1998. Hvem husker ikke hvor de var på St.Hansaften i 1998. Jeg var hjemme, men sammen med flere av de nå voksne gutta fra gata. Det var tirsdag, og det var vanlig jobbdag dagen etter. Men natta ble feiret med champagne og full pakke på et sted som lå der Peppe's Pizza ligger i dag.

 VM 2002 husker jeg ingenting i fra. Dette ble avholdt i Japan og Sør Korea og kampene ble spilt om morgenen, og kampene gikk stort sett på TV-kanaler som jeg var altfor gnukk til å spandere på meg. For å rettferdiggjøre meg selv, det var jo ingen vits å betale når kampene gikk da jeg likevel var på jobb.

 VM 2006 derimot var noe helt annet. Arrangert i Tyskland, og tyskerne kan å arrangere mesterskap. Dette er såpass ferskt at her har vel alle minner i fra, men finalen og episoden mellom Materazzi og Zidane må jeg kommentere. Zidane spilte sin siste kamp i finalen i 2006. Zidane er en av historiens beste fotballspillere. Ikke like høyt oppe som Pele og Maradona, men nesten. Zidane er av de virkelig store. Hvorfor Materazzi? Hvorfor kunne du ikke yte han den respekten han fortjente? Hvorfor måtte du provosere han med den atale kjeftbruken din?

Hvis verden hadde sett annerledes ut, og f.eks jeg hadde fått æren av å spille en VM-finale mot f.eks Diego Maradona i f.eks 1994 i det som skulle være hans siste kamp. Jeg ville oppført meg ganske annerledes. Jeg ville klappet han på ryggen og backet han opp nærmest. Kom igjen Diego, gi alt nå. Dette er din siste kamp - vis verden. Kanskje litt overdrevent, men jeg ville ihvertfall ikke løpt rundt og sjikanert mora hans.

Det er slike spillere som Zidane og Maradona som gjør at du Materazzi kunne heve den lønna han fikk. Fotballen er avhengig av artistene. Ingen hadde giddet å gå på kamp for å se 11 Materazzier.