Slik blir du en god lokalpatriot

Bergen, Bodø og Haugesund har fått låne plassen vår i toppen av norsk fotball. Det skal det jammen meg bli slutt på, skriver Tomas Tilskuer i denne artikkelen.

    Tomas Tilskuer er en av våre faste skribenter og er en aktiv bedreviter og synser. Han er glad i Gjøvik, på samme måte som man elsker en blind hund med tre ben, og har konstant skrivekløe!

Det er selvsagt forsmedelig for en by som sitter med den største teknologiske kompetansen i innlandet i skjæringspunktet mellom industrien i Gjøvik og Vestre Toten og høgskolemiljøet på Kallerud at den tilbakestående lillesøstera er administrasjonssentrum i Oppland fylke. Mens Lillehammer har grini seg til å få vinterolympiade, filmskole og en høgskole som spesialiserer seg i så myke vitenskaper at man kan sove godt på dem, er Gjøvik den tapre storebroren som ikke gråter, selv når foreldrene glemmer ham igjen på bensinstasjonen på vei til hytta. Slik har det alltid vært, og slik kommer det alltid til å være.

Men bryr vi oss på Gjøvik om hva de sysler med på Lillehammer? Eller Hamar? Bortsett fra at en hver gjøvikpatriot har like deler hat og hoderystende empati for begge, er det for gjøvikenseren unaturlig å sammenlikne seg med slike steder. Gjøvikenseren ser ut i verden, og finner den eneste byen som man kan sammenlikne denne perlen med i Norge, er Oslo. Og da er det tross alt bedre på Gjøvik, siden det er tryggere å vokse opp her.

Barcelona, London, Wien, Berlin og New York, det er steder vi kan sammenlikne Gjøvik med. Lillehammer. Pfft. Og Raufoss? Ekte lokalpatrioter har i alle år ansett Raufoss, Lena, Skreia, ja selv Minnesund og Eidsvoll som naturlige drabantbyer for metropolen på Vestbredden.

Mange av oss er fortsatt litt snurte på Vazelinas enorme undersalg av byen i sin sang "På Gjøvik". Blommer midt i gata? Det er én Blom, og han er på vingen. Og slik er det med den saken. Hver dag er ikke en fest, for det skal tross alt være noen dager med dans på roser også.

At industridøden rammet Gjøvik hardt og brutalt en periode på 70-tallet, har bare gjort oss taprere. I stedet for industri, fikk vi betalt i rundkjøringer rundt tjue år senere. Og slik sett er vi den reneste storbyen. Om du ser en eller annen bonde stå hylskrikende og traumatisert midt i trafikkmaskina i Oslo, kan du være 100 % sikker på at det hvert fall ikke er en fra Gjøvik. For er det noe vi kan, er det å kjøre i rundkjøringer. Faktisk kommer det folk fra Oslo hit for å lære det. Nemlig.

Og mens Lillehammer, for eksempel, viser fram stasen sin som den reneste blotteren med Lysgårdsbakker og haller meg her og der, er vi på Gjøvik så dannede at vi har plassert godsakene godt skjult i fjellet under Hovdetoppen. Og der har vi, i ren anstendighet i forholdet til mindre heldige steder, latt være å bygge opp igjen stedet som var det alle misunte Gjøvik, fra Vladivostok til Mombasa etter at det brant.

Gjøvikenseren kjenner også sin besøkelsestid ved ikke å tråkke ned Storgata i tide og utide. La de utenbys fra få lov å kjenne litt på urbanitet og ta en kaffe som ikke baserer seg på trakting eller Nescafé.

Vi lar også i alt vårt storsinn andre steder låne Skibladner.

Og i mange år har vi latt andre, mindre feiende flotte steder som Bergen, Bodø og Haugesund låne plassen vår i toppen av norsk fotball. Det skal det jammen meg bli slutt på!

Klikk på bildet og bli bedre kjent med Tomas!